For tre fire år siden kom jeg i skade for å kritisere bloggeren Sophie Elise fra Harstad. Jeg var ikke ufin, ikke nedlatende, ei heller disset jeg henne for at hun var ung kvinne, jeg nevnte ikke utseendet hennes, jeg tok henne for sak og det hun skrev. Straks fikk jeg en storm av rasende voksne kvinner mot meg. Hvordan kunne jeg våge å kritisere en ung pike med lav selvfølelse en stakkars ungdom som har det så tøft? En av kvinnene som raste var politiker i et parti på venstresiden, mor og godt voksen. Hun brølte at jeg som mann, homofil og barnløs burde klappe igjen og ikke tråkke på unge stemmer som var svært viktige i den offentlige debatten. Jeg ga opp. Jeg slettet det hele.
Litt fun fact i ettertid, den samme kvinnen var en av de som mobbet Greta Tunberg fordi hun måtte roe seg ned og ikke gå glipp av skolegangen, ungdom hadde ikke godt av å være så skremt og engstelige, klimakrisen var nemlig sterkt overdrevet, så stakkars barn som ikke hadde voksne rundt seg som kunne passe på henne og roe henne ned. Vel ofte er logikk og konsekvens fraværende når man lepjer i seg enkle tekster fra unge piker som poster de mest uvesentlige ting som klesskift og sminke på sine blogger. Men i følge en del voksne mennesker må vi altså ikke mobbe unge piker som «byr på seg selv.»
Det er noe som heter at «om du inviterer pressen i bryllupet ditt, så kommer de i skillsmissen også.» Og vi som har vært litt i offentligheten vet at om du stikker hodet frem så kan du få det kappet av. Og ikke minst, vi for motstand, mye motstand, og vi må ikke slurve med fakta, og anta og tro en masse i de tekstene vi publiserer. Å være åpenhjertig og privat har også sin pris. Jeg har vært det selv, fortalt om min voldelige far, om min vanskelige barndom, og det har hatt sin pris. Noe skulle jeg ønske jeg ikke hadde fortalt. Mn lærer så lenge man skriver, og man lærer av å sitte på hendene om lysten til å løpe til tastaturet er for stor i temaer man ikke vet nok om.
Sophie Elise og de som beveger seg i det segmentet av blogger er ofte jenter, og de er unge. Og det sies at de er sårbare, og det er de helt sikkert. Å være ungdom er tøft, alt brytes. Men livet kan være tøft for alle. Men jeg tenker at om du har krefter til å skifte fem ganger daglig foran kamera, poste hver minste lille ting du gjør med deg selv og utseende ditt mens hundre tusenvis av barn og ungdom ser på har du en drive og vilje til å eksponere deg som kanskje er litt i overkant. Som blogger selv inviterer jeg ikke folk inn i huset mitt, ikke opp i sofaen og under dyna. Jeg tar ikke bilder av kulemagen og dobbelthaker og tipser folk om hvordan de skal bli kvitt sine skavanker. Jeg stiller meg ikke ut for alle å se. Og jeg tjener ikke noe på mine skriverier.
TV2 mener at Sophie Elise er en viktig stemme i det norske samfunnet. Det er mye mulig. Eller nei. Folk som forsvarer henne sier at hun står opp mot rasisme. Altså, det gjør vel alle empatiske medmennesker? Og de gir henne kred for å fjerne palmeolje fra matbutikkene. Det stemmer ikke, det var to anonyme jenter fra Naturvernforbundet som startet den kampen, men Sophie Elise snappet den opp og derfor fikk det så mye fokus. Ja, selvfølgelig kan kjendiser med stort ekkokammer påvirke positivt. Og det er bra. Men de kan også gjøre stor skade.
Men det er betenkelig at når unge bloggere får kritikk kalles det hat og personangrep. Og det er et problem at fanklubben mener det samme. Alle vi som krever seg inn i offentligheten må tåle motstand, og vi må ikke gripe til offerrollen når noen er uenige med oss i våre vinklinger.
Sophie Elise og mange med henne er unge, de er sikkert sårbare, men de er også forretningskvinner som tjener millioner på sine tekster og bilder. De dyrkes av unge usikre sårbare jenter og gutter. Og de heies på av voksne mødre og fedre. Og med dette drivhuset som bakteppe øker selvmordstallene og utenforskapet, mobbing og trakassering.
Jeg råder alle til å titte inn i dette kammeret av og til, gi motstand og saklig kritikk. Ungdom er vakre som de er, og det er tøft å være ung, og vi bør støtte dem, fortelle dem at de er gode nok. Det er viktig. Og bakom dette sirkuset synger markedskreftene og ler seg ihjel hele veien til banken, mens unge sårbare penner sitter med feit bankkonto og stirrer på seg selv i speilet og hater det de ser. Det er ikke underholdning, det er farlig og trist.