Etter tolv år som egen redaktør på sosiale medier sitter jeg her og gjør meg noen tanker. Før i tiden kunne ikke hvem som helst publisere sine meninger til kjente og ukjente lesere. Vi var avhengige av at en redaksjon leste teksten vi sendte inn, og eventuelt fant den relevant eller god nok til å bli publisert i avisen.
Nå kan vi klikke hver minste lille tanke, lekre smørbrød eller mislykkede ferietur ut i cyberspace.
Vi kan mene alt eller ingenting og poste det til verden. Noen av oss er blitt «stjerner» med uhorvelig mange følgere på internett etter disse årene. Selv kommer jeg i disse dager ut med boken «Men hold kjeft da, Henriksen!» (Utenfor Allfarvei Forlag) som blant annet handler om å være en stemme i offentligheten.
Men hvorfor gidder jeg å være så offentlig med alt jeg mener?
Hvorfor utsetter jeg meg for lyskasternes ikke alltid vennlige lys som kan treffe deg hardt når du mener mye? Er det fordi jeg, som enkelte mener er en ekshibisjonist som ikke kan leve uten all denne oppmerksomheten, eller har jeg et genuint ønske om å gjøre verden til et litt bedre sted? Jeg tror svaret er begge deler.
Noen dager tenker jeg at nå sletter jeg Facebook-kontoen, forlater Twitter og legger ned denne bloggen, for hva er vitsen? Men så slår det meg, hvem er jeg uten en digital identitet? Og kan man leve i denne nettbaserte verden der selv toppolitikken skapes og føres i sosiale medier på internett?
Og hvordan skal man henge med i nyhetsbildet? Selvfølgelig kan man abonnere på ulike aviser, men det gjør jeg jo allerede.
Jeg jeg holder lokalavisen, Aftenposten, Dagbladet, The New York Times og diverse tidsskrifter, men et liv uten sosiale medier og egen blogg som en ventil der man kan slippe ut litt av raseriet og trykket over tingenes tilstand, kunne delta i den offentlige samtalen? Vel, etter mange vurderinger har jeg kommet fram til at jeg blir her jeg er fordi jeg trives midt i dette til tider crazy galehuset som sosiale medier kan være.
Men Sven, sier noen, du må bestemme deg, du er liksom både en veldig seriøs og viktig stemme, men så tøyser du det til med masse bilder av deg selv, bilder av mat, og masse fjas og tull som svekker bildet av deg som meningsbærer av viktige ting! Jeg tenker, kjære vene, er et menneske bare én ting? Jeg er en voksen mann, snart gammel, er det ikke lov å tøyse og tulle litt? Jeg kjenner nok at seriøse folk som før hadde saget av seg et bein enn å legge ut en selfie eller bildet av frokosten sin på den flotte hotellet i Milano, man gjør jo ikke slikt når man er journalist i en seriøs avis?
Så er det selvfølgelig dette litt triste med sosiale medier og all dens desperate posering, se på meg, meg, meg!
Mennesker som deler personlige vendettaer mot folk de en gang var glad i, klasebomber ekskjærester og legger info som aldri burde vært postet. Eller alle disse som bruker de sosiale mediene til å spre hat og splittelse. Jeg har en regel her inne som er, det jeg ikke kan si til deg rett i ansiktet, det skriver jeg heller ikke.
Så min tilstedeværelse på sosiale medier og som blogger er nok en blanding av at jeg vil mene noe jeg synes er viktig og at jeg elsker å være i rampelyset og midt i stormens øye, jeg skal tilstå det.
Men det jeg har lært mest av her inne er de som har korrigert meg og satt meg kraftig på plass. Å ha vært tolv år på sosiale medier har faktisk vært en dannelsesreise, en reise der jeg ikke alltid har vært best i klassen.
Men du blir faktisk ikke utsatt for hersketeknikk når du blir motsagt, noen prøver bare å lede deg til ny erkjennelse, opplyse deg når du tar feil. Og en annen viktig ting, det kan faktisk finnes spor av intelligent liv selv hos din argeste politiske motstander, så åpne ørene, lytt, lær.
Jeg føler at jeg kjenner deg så godt, Sven, sier mange, du er så åpen og personlig på nettet.
Vel, du kjenner kanskje fargen på sofaen min og vet hva jeg planter i hagen, men hvem jeg er vet du ikke. Og det er jo slett ikke sikkert at alt jeg skriver er sant? Stol aldri på en forfatter. Om jeg er ei lita netthore? Yes.