Hei, men er det ikke selfie-mannen, sier et fremmed menneske til meg der jeg kommer gående oppover Lille Grensen. Han smiler litt mystisk og sier, jeg følger deg på Face og Insta, du er en fin fyr. Takk, sier jeg, så hyggelig.
Selfie-mannen? Jeg vet jo at godt voksne menn ikke skal dele for mange bilder av seg selv på sosiale medier, det kan føre til at folk ikke tar en seriøst. Men altså, sosiale medier er sosiale medier, dog med mange uskrevne regler som man kan velge å bry seg om eller gi blanke i. Jeg gir blanke.
Mine plattformer er en salig blanding av politikk, samfunnskritikk, raseri, fjas, matoppskrifter og kakebaking, og ja, selfies og bilder som profesjonelle fotografier tar av meg. Og jeg tenker at de som synes at jeg er i overkant kan slutte å se, slette eller blokkere meg, no big deal.
Men jeg vet at det hviskes og snakkes, han der Henriksen, måtte slutte å følge ham, det ble litt for mye av det gode. Men det er en fordel når jeg møter folk, de vet jo alt om meg, og siden de ikke er så mye på Facebook selv, så lurer seg på hvordan de får det med seg.
Selfies. Selvportretter. Hva er så fascinerende med dette fenomenet?
Jeg liker å «overvåke» mitt eget ansikt. Jeg lever av mitt eget ansikt, jeg liker å se det eldes, forandres og for å være helt ærlig, jeg liker å eldes. Se det forvandles, nye linjer, rynker, søkk og heng. Heldigvis er jeg ikke kvinne, vi menn får karakter, kvinner forfaller. Det er trist og urettferdig.
Å eldes med verdighet? Vi har nettopp hatt en debatt om dette. Kvinner BØR eldes med verdighet, men Åsa Linderborg orker ikke det. Hun hater å se seg selv på tv. Det falt noen av de yngste og noen av de eldre tungt for brystet. Hun av alle, en feministisk rollemodell, ærlig talt. Vel, vi er alle mennesker.
Og – jeg er stolt av mitt eget ansikt. Glad for å være i live.
Jeg ha overlevd fysisk og psykisk vold som barn og ungdom. Jeg har falt og reist meg en rekke ganger. Kjempet meg opp i stående, ut av alkoholisme og rusmisbruk. Jeg er stolt av det. Stolt av det sterke ansiktet som stirrer tilbake på meg i speilet. Blikket som ikke viker.
Det har vært en lang vei hit jeg er nå, og jeg vet verdien av hvert lite skritt fra det dypeste mørke og ut i lyset. Jeg deler hva jeg vil, med full styrke og mot, og jeg faen i hva folk mener om det. Når du ha vokst opp med å bli tråkket på og fått banket inn i deg at du ikke er verdt noe er det en åpenbarelse å finne seg selv i voksen alder, vite hva du er verdt, og endelig like seg selv. Mange kommer aldri dit.
Jeg liker å eldes. Liker å se slekta ligge på lur rett under huden. Se min fars blikk i mitt eget, min mors myke lepper, hennes farge i mine øyne. Slektas sener, det samiske nordfra, bondeslekta fra Telemark, alt jeg har arvet. Men motet og trassen er mitt eget verk. Og skoene har jeg kjøpt selv for egne penger. Det er fint å leve nå. Vite hvem man er. Det tok tid. Og jeg tåler at folk sier: Men hold kjeft da, Henriksen. Det kommer ikke til å skje.
Foto: Pål M Laukli (ikke en selfie)