Si det med blomster.

Jeg orker ikke mer av denne samtalen. Disse endeløse avsporingene der folk alltid vil snakke om noe annet.

Etter snart tolv år på sosiale medier trenger jeg å åpne noen andre vinduer og trekke litt frisk luft. Jeg går ut i hagen til blomstene. Til alt som vokser, til tiden det tar å bli rose, danne torner. Til disse ydmyke små du kjenner igjen så fort de stikker hodet opp av molden om våren. Ringblomster, akeleier, kornblomster og blomkarse. Stille står de der med dugg på seg om morgenen, strekker seg mot lyset, er seg selv nok, sporer ikke av, gror, blomstrer, dufter og dør.

Å være blomst, det er et liv det virkelig skinner av.

Jeg vokste opp ved i mormors hage, i hennes drivhus. Hun lærte meg alle blomstenes navn, hvordan de skal stelles, og hva som ikke må plantes ved siden av hverandre fordi det kan bli uvennskap og dårlig stemning selv i vår herres hage. Hennes store lidenskap var Dalia, eller georginer som de også heter. Knoller hun våket over som kronjuveler. Hver vår plantet hun dem eks antall cm nede i jorden, og hver høst, rett før frosten hentet hun dem inn og la dem i kasser med sand i kjelleren. Hele våren, etter utplantingen tok hun meg i hånden og leide meg rundt i haven. «Se» sa hun «der er de.» Og så sto vi sammen og stirrer på de små spirene som hadde stukket opp av jorden i løpet av natten. Noen små grønne spyd som om noen måneder skulle bli store kjøttfulle blomster i alle regnbuens farger.

Jeg tenker ofte på mormor og hennes hage. På denne snille, men skarpe damen som gikk ydmykt og stille gjennom livet. På en staut kvinne som forsvant inn i glemselen, som ikke lenger plantet ut knoller og tok dem inn om høsten. Men selv langt der inne i tåken, et sted bak øynene flimret det kanskje noen blomsterbilder forbi. Jeg finner trøst i å tenke på det.

Og jeg vet jo at gamle stauder og klassiske blomster blir brukt i behandlingen av demens. Når demente tas med til botaniske hager der disse blomstrer dukker minnene opp, og det hender ofte at et menneske som ikke har sagt et ord på lenge plutselig hvisker «Iris» eller «Valmuesøster» før de synker ned i glemselen igjen. Jeg synes det er vakkert. Og det sier noe om veksters påvirkning på oss alle, i det bevisste og i det ubevisste.

Nå strutter våren her i nord. Gresset grønnes mens jeg ser på det, og rabarbra og primula kives om å vokse hurtigst kan jeg se fra bordet under parasollen her jeg sitter og har tatt en pause fra å skrive dramatikk for scenen. Skjærene har det travelt med å sette bo og flyr over hodet på meg med kvister i nebbet. Naboens katt smyger gjennom gresset, og selvangivelsen er satt bort til noen som kan det.

På nettet raser sikkert krangelen om Israel og Palestina, hvorfor vant Israel Eurovison, hva har Sylvi sagt i dag, og faens gjedda som var så fæl på Dax18 i går. Jeg kjenner at jeg ikke orker, jeg har tatt en pause. Er helt utslitt etter krangel om Groruddalen og sammenslåingen av Troms og Finnmark, og hvorfor i helvete blir norsktalende samiske forfattere ekskludert fra den samiske forfatterforeningen. Frankly my dear, I don’t give a damn. Jeg mener, hvem bryr seg når startet dagen med å prikle ringblomster og naboen ga deg flotte avleggere av vill oregano, Johannesurt og ruccola? Life, blessed be.

 

 

2 Responses

  1. Du er jo en blomst selv da, Sven 
    – En vill en, men du kan din hage.
    Takk for vakre og mjuke ord,
    vel unt pause fra røffe meningsutvekslinger,
    – og velkommen tilbake i manesjen.
    Du værer vel snart sagmuggen igjen, tenker jeg.
    – Og ræk du nu forbi Sellotøya en gang, så …
    God sommer til deg og dine! 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *