Kvinner har opp igjennom historien blitt synlige ved at menn har definert dem.
De har vært sine menns eiendom, grensene for kvinners handlingsrom er blitt satt av menn, av menn, av menn. Man har latt seg snøre inn i trange korsett, blitt nektet stemmerett, egen inntekt, fratatt retten til å bestemme over egen kropp, blitt bedt om å trippe rundt som kaniner med ører på hodet og dusk på stjerten, jeg kunne holde på i evigheter.
Allerede på 1700-tallet begynte det å buldre da de kvinnelige overklasse-salonger tok tak og begynte å snakke om at kvinner også var tenkende vesener og ikke bare pynt på sine menns jakkeslag for å ta oppmerksomheten vekk fra alt disse mennene ikke var. Ibsen lot sin Nora forlate mann og barn, og Strindberg mumlet om frihet mellom to elskende. Og så begynte man etterhvert å si: Bak enhver suksessfull mann står en sterk kvinne, for liksom å gi kvinnene litt velfortjent kred for å holde ut i hverdagen ved mannens side.
Helt fram til 1960-tallet lot kvinner seg definere av menn. Husker med skrekk en episode fra 1970-tallet da en kvinne presenterte seg for meg som Fru Øyvind Berg.
Verden går stadig fremover. Eller kanskje man kan si, verden går fremover og bakover, samtidig? Og noen har tydeligvis falt av lasset.
Jeg tenker da på sure, sinte, hvite middelaldrende menn som sitter fast i gammel overbevisning om at de fremdeles har definisjonsmakten over kvinner, da særlig unge kvinner med mørk hudfarge og av og til med slør på hodet, kvinner som tar seg friheten å snakke åpent uten filter i den offentlige samtalen.
De fleste av oss moderne menn, og kvinner, spør oss ikke om hvorfor disse unge damene snakker så høyt i offentligheten. Vi tenker ikke på at de har en annen hudfarge enn oss, vi tenker heller ikke at de er hunkjønn, vi rett og slett bare hører på hva de sier. Og vi forstår deres raseri.
Jeg er mann, og jeg er litt eldre enn verstingene i denne hvite skravleklassen av menn fra akademia. Ofte er disse mennene bondegutter som har kommet til byen og jobbet seg opp og fram, og nå sitter de på sine høye hester og bruker den akademiske nedlatenhet til å snakke unge piker med hjernen påslått til rette når de er så frekke å mene noe i et åpent og visstnok likestilt demokrati.
Noen av disse mennene er ikke så begeistret for innvandringen til Norge, liker ikke at det «flommer inn» store mengder av mennesker som ikke vil la seg integrere. Derfor er det aldeles merkelig at når unge mennesker fra andre verdensdeler og kulturer deltar i den offentlige samtalen, tar høyere utdannelse og snakker et sammensatt og prikkfritt norsk fullt av kunnskap og referanser, så skal de få beskjed om å holde kjeft av sinte, hvite middelaldrende menn.
For denne påstanden om at mennesker ikke vil la seg integrere henger ikke på greip når de som kommer med den kaster seg over unge som er så integrert at de til og med sitter på Stortinget, heter Hadia Tajik og kanskje blir statsminister i Norge en dag.
Derfor kan jeg ikke tolke sinte, hvite middelaldrende menn annerledes enn at de mener, jenta mi, bli som oss, sett deg ned, hold kjeft, ikke ta for stor plass, du er ny her, og du bør være litt mer ydmyk!
Så jeg spør meg, hvem har egentlig forstått hva demokrati og integrering er. Er det en ung poet i Bodø, eller en sur gubbe på Blindern?