Filmskaper og regissør Ingmar Bergman sa: «Teateret skal ikke speile virkeligheten, det skal kle av den.» Det er knakende godt sagt, for hvem gidder å gå på teater for å se noe man allerede har sett og vet? Teateret er på sitt beste når det kler av den verden vil lever i, avslører oss som de vi er når vi hele tiden streber etter å være noen andre.

I en tid der vi bygger vårt selvbilde og skaper oss til bedre versjoner av oss selv på sosiale plattformer på nettet er det viktig at det finnes kunst som vekker oss opp av strømmen av skjønn-sminket virkelighet, ofte kalt «reality». For hav sitter vi igjen med om kunsten er uten friksjon og mot til å sparke oss hardt i sjelen når det behøves. Og ikke minst våger å sparke oppover mot makta når de som utover makt gjør livet kjipere for de alle svakeste av oss.

Vi står midt i en debatt der selv vår egen statsminister mener at kunsten bør si unnskyld for å ha krenket privatlivets fred til en minister og hans familie i hennes regjering. Og på ytre høyre flanke blogges det så blekket spruter med budskapet om at det er kunstens feil at de gikk så galt som det gikk, og at ministers samboer ble trigget av kunstens nærgåenhet, og derfor er blitt siktet og sendt sin egen familie inn i en personlig tragedie.

Vi glemmer så lett at på sitt beste har kunsten alltid hatt boksehanskene på. Henrik Ibsen ertet på seg den øvre middelklasse da de fant seg selv avkledd for hele verden å se. Det gikk ikke stille for seg. Dramatikeren så seg nødt til å være vekk fra Norge i nesten tre tiår. Og jeg kunne nevne en rekke andre som har temperaturen på egen samtid, og blitt hatet og elsket for det i ettertid. For ettertiden viser at når kunsten gjør jobben sin forandrer den verden og menneskene i den til det bedre, som oftes. Og å sette kunsten i bur, begrense den er blitt prøvd både her og i land vi ikke liker å sammenligne oss med, men kunsten den presser seg fram, alltid. Og heldigvis.

Litt i overkant av tusen publikummere har sett «Ways of Seeing», men intet kunstverk har vært offer for en mer opphetet debatt på veldig veldig lenge enn denne forestillingen, og de som mener mest om den er de som ikke har sett den.

Jeg synes det er forstemmende og farlig at sittende politikere mener at kunsten skal si unnskyld mens de selv kan sparke nedover, stigmatisere folkegrupper og komme med unyanserte utspill mot flyktninger og innvandrere. De fleste av dem har glemt at de sto på barrikadene og ropte «Je suis Charlie» da redaksjonen til et progressivt tidsskrift i Frankrike ble utsatt for terror etter at de hadde harselert i alle himmelretninger, da mest mot overmakta. Jeg mener jeg så Erna Solberg i Paris også.