Tenk om noen hadde kommet til skolen da jeg var åtte, ti eller elleve. Fortalt meg at jeg ikke var syk, gal eller at det ikke var noe som var feil med meg fordi jeg ikke kunne se meg mett på en lyslugget vidunderlig gutt som het Ole Andres.
Men jeg gjemte meg i mørket, gjorde meg usynlig, for gutter ser ikke med lengsel på andre gutter, tenkte jeg. Det er unormalt, ekkelt og sykt å sitte bak en klassekamerat som heter Ole Andreas og ha lyst til å stryke de myke dunene i nakken hans, stå å se kroppen hans i bue når han hopper fra stupebrettet og kjenne brystet snøre seg sammen av forelskelse, men samtidig kjenne på en dyp skam over å tenke slike syke, stygge tanker, nesten maste opp av egen lyst etter å kjenne den unge guttekroppen mot sin.
Tenk om noen hadde kommet til klasserommet og reddet meg? Sett meg inn i øynene og snakket alvorlig til meg. Sett meg. Holdt rundt meg i den fortvilte gråten og sagt at det jeg følte og tenkte ikke var ekkelt, sykt og unormalt. Men det var ingen der, ingen steder å gå. Alt var stillhet, og gutta ropte HOMO etter en liten spe fyr i klassen, mens jeg selv slapp unna fordi jeg ikke så ut slik de trodde en homo ser ut. Læreren var en uinntagelig festning av maskulin styrke, en fyr som tvang oss over bukken i gymmen, og ville aldri tatt i mot mine tanker.
I går satt en kristen pastor på Dagsrevyen og bekymret seg over at FRI kommer til skolen og hvisker forvirrende ting i ørene på barna hans. Pastoren er sikkert en hyggelig mann, og gjør det han gjør i beste mening. Slik mange kristne gjør. Men forskjellen mellom kristne pastorer og FRI er at fri opplyser, de kristne fisker etter mennesker de gjerne vil frelse.
Nå snakker jeg ikke om han som var på tv i går, jeg kjenner ham ikke eller vet hva han driver med, men vi vet jo at fremdeles driver både prester og andre lederskikkelser i kirker og menigheter og hvisker ting i øret på unge menn og kvinner som kommer til dem for å betro seg. Forteller unge mennesker på leit etter seg selv og sin identitet at denne dragningen mot eget kjønn kan de hjelpe dem å bli kvitt, det går over, tenk på noe annet, noe som ikke er syndig. Det kalles homoterapi. Er ikke det ganske mye verre enn å opplyse barn og unge at det finnes en vei ut, om det er det de leter etter, at å elske et menneske av eget kjønn ikke er farlig, at kjærligheten kommer i mange fasonger?
Ingen skal eller bør drive propaganda mot små barn og andre sårbare mennesker. Men barn er bare små mennesker med et hav av følelser inni seg, har mange av dere glemt hvordan det var å være barn? Være åtte, ti, elleve år og være alene med redsel, alt det vanskelige du trodde du ikke kunne snakke med noen om? Vi redder faktisk ikke barn med å ta dem som gissel for var egen skrekk og uvitenhet.
For barn er klokere enn vi tror, de vet mer enn vi tror, men de er bare barn. Så snakk med dem, vær nær dem, sett deg inn i hva de hører og lærer. Vær en rådgiver, ikke en fordomsfull forelder som later som at de ungene allerede vet om ikke finnes. Barn er ikke rekvisitter, de er små mennesker som skal rustes for livet. For øyeblikket virker det som om det er en del voksne som fikk litt for lite med seg i ryggsekken da de flyttet hjemmefra. Det er synd. Noen skulle ha reddet dem fra både homofobi, fordommer og mangel på evne til å sette seg inn i det mangfoldige menneskets lengsel etter å bli elsket på det vis man ønsker.
Selv ønsker at at det hadde vært noen voksne til stede da jeg var barn. Da hadde jeg sluppet år med angst, redsel og ikke minst skrekken for kjærligheten, ja, alt det du ikke lærte som barn når trygghet og ømhet ikke sto på menyen. Da tar det lang tid å bli et helt og fungerende menneske.