Vareopptelling på årets nest siste dag.

Hva er tid? Og hvor skal den hen? Tid er noe vi mennesker har funnet opp for å sette ting i system. Men igjen, hva er tid? Vi sier ofte at tiden er inne, det var rett tidspunkt, vi kommer tidsnok, og i tide, men tiden er et mysterium. Alle de som levde i tiden før vi som er her nå sjekket inn. Hva tenkte de om tiden?

Tid er noe de fleste av oss forholder oss til. Vi står opp til faste klokkeslett for å rekke det vi skal. Vi spiser middag klokken fem eller seks. Vi deler arbeidsdagene og ukene inn i timer. Men her jeg sitter ved dette bordet og skriver denne bloggen faller jeg i tanker om tiden. Tidens tann (som det heter) har også rammet oss bloggere. Blogg er ut, podcast er den nye bloggen. Tiden har tatt så mye. Fasttelefonen røyk. Personsøkeren jeg var så glad i. Da jeg fikk skrivemaskin med kulehode og rettetast tenkte jeg at nå kan ikke verden bli mer moderne. Men hvor lite visste jeg hva fremtiden skulle bringe?

Tiden deles på mange måter. Det er fortid, nåtid og fremtid.

Det er bare nåtiden vi kan gjøre noe med, alt annet er for sent eller for tidlig. Selvfølgelig kan vi investere i fremtiden, men plutselig kommer skjebnens eller noen annens saks og klipper tiden av, og det var det. Folk tas ut av tiden hele tiden, og vi sitter forundret tilbake. Hvorfor? Men tiden er en magisk greie også, den kan få oss til å føle at de som har gått ut av den fremdeles er levende. Nær. Jeg skal ikke bli mer luftig enn dette, men du skjønner?

Tiden? Tiden. Hvordan vet lundefuglene at det er nettopp i dag de skal vende hjem til fuglefjellet på Helgeland? Og hvordan vet stæren at nå er det dags for å fly ned til Nilen for vinteren? Mulig stæren ikke drar til Egypt, men et sted drar den. Og den spisse plogen av gjess som flyr over himmelen helt plutselig om høsten. Sirkler over byen noen runder før den forsvinner i den fjerne horisonten. Hvordan vet den at det er akkurat i dag det er tid for avreise? Det er noe vakkert med tid. Noe poetisk ved å vende et blad, se en helt ren hvit side som heter det nye året. Blanke ark, sier vi. Og fargestifter, sa Prøysen. Nå kommer 2020.

2019 har vært en vakkert år, men også et tøft år. Nære mennesker gikk ut av tiden. Nye mennesker har sjekket inn i tiden. Det er kanskje det som er tiden, et tog noen går av og noen nye hopper på? Jeg sitter og hører på Anne Grethe Preus som nettopp gikk ut av tiden, hun synger «alt det som skinner er ledd i en lenke, liv etter liv, ord etter ord..», og tenker at slik er det. Og la oss se de som skinner den korte tiden de er her. For noen skinner ekstra sterkt, så sterkt at de brenner ned.

Tiden silder sakte ned i timeglasset. Det er betraktelig mer sand i den nederste enn i den øverste glasskolben. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Det er nå. øyeblikket, det eneste som finnes, og drømmen om i morgen og året som skal komme. Usj, jeg blir litt høystemt og fluffy på en mørk morgen i desember. Gir meg nå før språkblomstene kommer og tar meg for alvor.

Godt nytt år.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *