I det siste har det dukket opp en minoritet som føler seg svært jaktet på av stort sett alle.

Jeg snakker om hvite voksne gubber. Alt er hvite voksne gubbers feil. Og det aller verste hvite voksne gubber vet er feminister. Hvorfor tenker feminister bare på seg selv, roper hvite voksne gubber i kommentarfeltene på SoMe. Og hvorfor er det ingen som tar kampen for de stakkers hvite voksne gubber, det er tross alt dem som har bygget landet. Og som takk blir de sviktet av sinte feminist-kjerringer som går på bokbad og spiser av hånden på jyplinger som Simon Stranger og kattetanta Heidi Helene Sveen. Det er bare å logge seg inn på Facebookkontoen til Jens Pikenes for de som ikke er blokkert. Der inne har voksne hvite gubber sitt eget skrekkabinett der alle som ikke beinflyr birkebeineren er metroseksuelle nøttehoder eller SV-freaks.

Hvite voksne gubbers forening gir seg ikke på tørre møkka når det gjelder å håne og latterliggjøre kvinner, særlig de som har erklært seg som feminister. Skulle du være en tøff kvinne og skrive en kronikk i Aftenposten må du regne med å bli spikret opp på skrifteveggen i voksne hvite gubbers klubblokale i Oslos ytterste vestre fløy. Derfor vet alle smarte kvinner at hun må veie sine ord på gullvekt før de postes til tanta i Akersgata som ikke lenger er i Akersgata. Og like sikkert som veps i saftmugga i fellesferien kommer det et hånlig motsvar fra alfa-jule-vrikkeren der kronikken dissekeres og analyseres ned til minste komma til skoggerlatter og hån. Tenk å føle seg truet av litt brunst på et treningssenter, wa ha ha, ho ho!

Men det er ikke det. Godt voksne hvite gubber trår til når det behøves. Om noen mørke menn med skjegg stirrer litt for lenge på en søt liten frøken rykker det refleksivt til i ryggraden i gutteklubben! Da setter man den håndsydde italienske skoen ned for norske verdier og forteller Mohammed om hvordan vi behandler «våre kvinner» her til lands. Vi husker vel hvordan hvite voksne gubber ble feminister over natten da tyske kvinner ble antastet på jernbanestasjonen i Köln en nyttårsaften for få år siden? Men den gang da, er du norsk feminist eller enda verre, en ung kvinne med litt mer pigment i huden og våger deg ut på den livsfarlige glattisen som den norske debatten er, så får du høre hvor plassen din er, og det er pent på stolen din med munne lukket.

Heldigvis er ikke alle hvite voksne gubber slik som dette. Vi er en gjeng som faktisk ikke gidder slikt, som har erkjent det «kontroversielle» faktum (for noen) at kvinner er likeverdige vesener, at når sjefen snakker til oss, så er det sjefen, og ikke først og fremst en kvinne. Vi er helt på det rene med at det kvinner sier skal lyttes til på samme måte som det en mann sier, og at når en kvinne setter foten ned i en samtale eller i en avgjørelse, så er hun ikke BITCH, hun er bestemt og gjør jobben hun er satt til å gjøre. Vi vet også at et hvert individs kropp og grenser skal respekteres. Og vi latterliggjør ikke mennesker på grunn av kjønn, etnisitet eller legning. Der har enkelte en en vei å gå.

For ikke så lenge siden var jeg på et stort kulturarrangement der jeg satt ved siden av en kjent mannlig kulturpersonlighet. Før det hele begynt kom en ung dame inn og ga noen beskjeder. Kort og konsist, ganske bestemt fortalte hun hvordan vi skulle avvikle det hele osv. Så gikk hun. Kulturpersonligheten smilte skjevt og sa til meg: 2Det var da en svært bestemt liten frøken!» «Tja» sa jeg «det er jo hun som er sjefen her..»

Voksne hvite gubber bør ta seg sammen.